Abstract:
Standard analyses of economic policy assume exponential discounting, even though empirical and experimental evidence shows that preferences are time-inconsistent and discounting is hyperbolic. When policy makers-or the voters they must satisfy-apply smaller discount rates for long-term than for short-term decisions, they benefit from investing in infrastructure and technologies that will influence future decisions. This paper analyzes the equilibrium investment strategy and policy as a function of the technology's type and position in the production chain. The strategic concern can be measured by the subsidy a sophisticated decision maker would impose on a naive agent, or on a perfect market. Two main results are pro- vided. First, I derive a formula for how the optimal investment subsidy depends on the investment lags and the technology's complementarity with future investments. When applied to climate change, it implies that investments in "green" technology should be subsidized while adaptation and "brown" technology should be taxed, even when laissez faire is first best under exponential discounting. Second, I show that fundamental technologies (i.e., those further upstream in the production chain) should be invested in and subsidized to a larger extent. This result also reveals that quasi-hyperbolic discounting is a poor approximation for strictly decreasing discount rates.
Investeringspolitikk og såkallt hyperbolsk diskontering
Sammendrag:
Denne artikkelen kombinerer adferdsøkonomi og miljøøkonomi for å studere hva slags politikk myndighetene kan føre dersom politikere/velgere har såkalte tids-inkonsistente preferanser. Slike preferanser betyr typisk at når man sammenligner fremtidige goder/kostnader med kostnader/goder som blir realisert i dag, så vil man legge langt mer vekt på nåtid enn framtid enn det man ville gjort på et tidligere tidspunkt der begge de to datoene låg langt fram i tid. Med slike preferanser vil man for eksempel ha et ønske om å føre en bærekraftig politikk med lave utslipp i nær framtid, la oss si om 10-20 år, siden dette vil være viktig for miljø og klima om 100-200 år. Men når de 10-20 neste årene har gått vil man heller prioritere det som da er nåtid, og utsette den bærekraftige politikken.
Når denne stadige utsettelsen tas med i beregningen vil det være optimalt med en politikk i dag som på en eller annen måte binder framtidige politikere til å velge en mer bærekraftig politikk. En slik binding kan oppnås gjennom teknologi. Dersom man nå investerer i såkalt grønn teknologi, som fornybare energikilder eller renseteknologi, så vil framtidige beslutningstakere selv finne det optimalt å kutte på utslipp da, siden kostnaden har blitt redusert ved hjelp av denne teknologien. Bedrifter og private investorer vil ikke ta hensyn til denne ekstragevinsten ved å binde opp framtidige beslutningstakere, så det vil være optimalt for dagens politikere å subsidiere slike investeringer---på tross av at det ikke finnes noen spillover-effekter i resonnementet ovenfor. Med andre ord vil tidsinkonsistende preferanser kunne forsvare subsidier til miljøvennlig teknologi utover det tradisjonelle argumentet som viser til eksternaliteter og spillover-effekter.
Argumentet blir motsatt når det gjelder såkalt «brun teknologi» som er komplementært med å forurense eller forbruke/utvinne fossil energi: Slik teknologi må skattlegges dersom dagens politikere skal kunne påvirke framtidige beslutningstakere i bærekraftig retning.
Artikkelen studerer også flere nivåer av teknologiske investeringer, og det vises at for såkalt grønn teknologi så vil optimale subsidier være høyere jo mer «fundamental» teknologien er. Grunnforskning burde subsidieres mer enn selve innstalleringen av vindmøller, for eksempel, siden mer grunnleggende teknologi/forskning påvirker framtidige beslutninger gjennom et større antall ledd (grunnforskning påvirker både investeringer i fornybar energi så vel som innstalleringen og den senere bruken av disse).
Artikkelen er nå sendt inn til vurdering i et internasjonalt tidsskrift.