Abstract:
While the introduction and reformation of climate policy instruments take place rapidly in Europe, the knowledge on how the instruments interact lags behind. In this paper we analyse different interpretations of the 2030 climate policy goals for residential energy efficiency and how they interact with targets for restricting CO2 emissions. We focus on Norway, whose climate and energy policies are integrated with those of the EU. As we account for investment costs of improving energy efficiency we find substantial welfare costs of energy efficiency policies, particularly when interacting with carbon pricing. Rebound effects within households are small, but economy-wide indirect rebound is significant because energy-intensive, trade-exposed (EITE) industries expand. As residential energy use consists mainly of carbon-free electricity, this expansion of EITE-industries leads to increased total CO2 emissions.
Sammendrag:
Energieffektivisering i husholdningene ikke er god klimapolitikk, viser denne studien. Faktisk øker de samlede norske CO2-utslippene om det settes et tak på husholdningenes energibruk eller energiintensitet.
Ambisiøse mål
Energieffektivisering står sentralt i EUs og Norges vei mot lavutslippssamfunnet. Norge har nylig knyttet sine klimaambisjoner til EUs 2030-målsettinger. Innen 2030 er EUs mål å:
- Redusere utslippene av klimagasser med 40 prosent i forhold til 1990-nivået
- Øke fornybarandelen i energibruk til 27 prosent
- Øke energieffektiviseringen med 27 prosent
Denne studien ser på virkninger av å gjennomføre energieffektiviseringsmål i norske husholdninger og hvordan dette samspiller med andre klimapolitiske mål og virkemidler. Foreløpig er ikke EUs målsetting om 27 prosents energieffektivisering blitt helt konkretisert. Derfor ser vi på to ulike mål for effektivisering av energibruken i boliger: et tak på energibruken og et tak på energiintensiteten, det vil si forholdet mellom bruken av energi i boligen og bruken av selve boligen. Husholdningene kan redusere energiintensiteten ved å investere i for eksempel bedre isolering eller nye vinduer. Energibruken kan også kuttes ved å redusere boligkonsumet, for eksempel flytte til nye boliger med mindre areal.
Ulike mål og virkemidler motvirker hverandre
For å nå de ambisiøse målene introduseres stadig nye virkemidler. Nyere studier finner at slike mål og virkemidler til dels overlapper og motvirker hverandre. Kunnskapen om samspillseffektene er fortsatt mangelfull, spesielt når det gjelder hvordan energieffektiviseringstiltak virker sammen med andre deler av energi- og klimapolitikken, slik som prising av CO2-utslipp.
Studien viser at energieffektiviseringstiltak som skal gi energisparing er lite effektive som klimapolitikk i Norge: Faktisk øker de samlede CO2-utslippene når det settes et tak på energibruken eller energiintensiteten i husholdningene. Dette skjer fordi husholdningenes energibruk i all hovedsak er elektrisitet. Når husholdningene bruker mindre elektrisitet, faller elektrisitetsprisene, og kraftkrevende industri med store prosessutslipp øker dermed sitt elektrisitetsforbruk. Også priser på andre innsatsfaktorer faller som følge av lavere etterspørsel etter flere varer og tjenester, og det kommer disse utslippsintensive bedriftene til gode. Jo strengere karbonpolitikken er, jo mer øker CO2-utslippene som følge av energieffektiviseringspålegg.
Energibruket i resten av økonomien går opp
Studien tallfester også energisparingen i økonomien som helhet av å innføre tiltakene i husholdningene. Begrepet «rebound» brukes om effekter som motvirker den opprinnelige effekten av energieffektiviseringen. Beregningene våre anslår at økningen i industriens elektrisitetsforbruk bidrar til at rebound-effektene motvirker opp til 40 prosent av den opprinnelige energisparingen i husholdningene.
Kostbare tiltak
Et tak på energibruken er kostbart. Skulle de samme energibesparelsene i husholdningene bli oppnådd ved en avgift, ville den måttet ligge på rundt 200 prosent av elektrisitetsprisen. Det er vesentlig høyere enn dagens elavgift. Settes taket på energiintensiteten i husholdningene, blir velferdskostnadene, rebound-effektene og utslippene enda høyere, fordi ensidig reduksjon i boligkonsumet ikke vil bidra til å nå målet.
Metode
Studien bruker en numerisk generell likevektsmodell som gir en detaljert beskrivelse av samspillet mellom produsenter og forbrukere i norsk økonomi. Analyser av rebound-effekter ser gjerne på effekter av at utstyr og bygninger blir mer energieffektive uten at det gjør dem dyrere. Vår studie tar innover seg tilgjengelige anslag av hva slike energieffektiviseringstiltak koster i form av investeringer og driftsutgifter. Anslagene er basert på detaljert informasjon fra Institutt for Energiteknikk.
Konklusjonene i studien avhenger av den valgte operasjonaliseringen av energieffektiviseringspolitikken som kan vise seg å få andre utfall enn vi har antatt. I tillegg er det stor usikkerhet knyttet til investeringskostnadene ved nye energieffektiviseringstiltak. Økt kunnskap om slike kostnader kan endre resultatene.
.