Abstract:
This paper discusses relationships between “unconditional” and “conditional” nationally determined contributions (NDCs) submitted by individual countries under the Paris Agreement, and instruments to fulfill these targets, with focus on targets set by “low-ambition” (L) countries. Unconditional targets are considered voluntary and implementable without outside support. More ambitious conditional targets are assumed to be set conditional on either financial support from a “high-ambition” (H) bloc of countries, or conditional on supportive climate-related policies pursued by other countries. Financial support is assumed to either support only mitigation activity in the L country directly, or to support also its renewables investments. I show that the conditional targets by L countries will be more ambitious than their unconditional targets, but less ambitious than the H bloc’s own mitigation targets. Equilibrium carbon prices will be higher in H countries than in L countries. This could make it difficult to establish a global carbon market with a unified carbon price. While there is a close relationship between the NDC targets of an L country, and the carbon price required for its implementation, this relationship may be unfamiliar to each L country government itself.
Ubetingede og betingede utslippsmål under Paris-avtalen: Tolkninger, og forhold til klimapolitikken
Sammendrag:
I dette arbeidet diskuteres sammenhenger mellom “ubetingede” og “betingede” nasjonale bidrag (NDCs) fra lavinntektsland (L land) til Paris-avtalen (PA) om begrensning av klimautslipp fram mot 2030. Ubetingede målsetninger antas å utgjøre landenes egne frivillige bidrag til avtalen. De betingede målsetningene er mer ambisiøse. En forutsetning fra L landenes side for å implementere disse, et at landet må bli støttet økonomisk utenfra av en gruppe høyinntektsland (H land) med ambisjoner om større globale utslippsreduksjoner.
Et viktig formål med arbeidet er å studere hvor omfattende finansiell støtte fra H land til L land som trengs for å implementere slike større utslippsreduksjoner, og dessuten hvilket omfang av støtte H land ønsker å gi til L land.
Artikkelen viser at med optimal støtte fra H land til L land vil karbonprisen i L land bli høyere enn den karbonpris de respektive L land selv setter (for å implementere sine egne ubetingede NDCs), men lavere enn den karbonpris H landene setter internt. Karbonprisen vil dessuten kunne variere sterkt mellom L landene innbyrdes. Avtalen vil derfor kunne føre til høyst forskjellige karbonpriser mellom land. Dette kan gjøre en felles karbonprispolitikk, med et samordnet og integrert karbonmarked for hele verden, vanskelig å gjennomføre.
Arbeidet viser mer generelt at det er en nøye sammenheng mellom landenes ubetingede og betingede nasjonale målsettinger for utslippsreduksjon under PA, og de karbonpriser som kreves for å implementere slike reduksjoner. Kostnadseffektiv implementering av et lands utslippsreduksjon innebærer dessuten at alle aktører i landet står overfor samme karbonpris. Slike forhold er mindre godt kjent blant mange lands myndigheter, som tidligere ofte ikke har operert med karbonpriser i det hele tatt.