MOT ET GRØNNERE EUROPA: VIRKNINGER AV EUS KLIMAPOLITIKK FOR 2030
Finn Roar Aune, Rolf Golombek, Hilde Hallre Le Tissier, Stefan Jaehnert, Steve Völler, Ove Wolfgang
BESLUTNINGSMAKT I HUSHOLDNINGEN MÅLT MED ET ØKONOMISK EKSPERIMENT
Ragnhild Haugli Braaten og Peter Martinsson
TILLITSSPILL, RISIKOAVERSJON OG TREPLANTING I MALAWI
Ragnhild Haugli Bråten , Erling Berge , Henrik Wiig , Daimon Kambewa og Stanley Khaila
TILBAKEVIRKNINGSEFFEKTER I HUSHOLDNINGENES ENERGIFORBRUK: PERSPEKTIVER FRA EN TVERRFAGLIG STUDIE
Bente Halvorsen, Bodil Larsen, Harold Wilhite og Tanja Winther
UTFASING AV ATOMKRAFT
Finn Roar Aune, Rolf Golombek og Hilde Hallre Le Tissier
FONDERING OCH UTGIFTSBEGRÄNSNINGAR I NATURRESURSRIKA UTVECKLINGSLÄNDER
John Hassler, Per Krusell, Abdulaziz Shifa, og Daniel Spiro
MOT ET GRØNNERE EUROPA: VIRKNINGER AV EUS KLIMAPOLITIKK FOR 2030
Author: Finn Roar Aune, Rolf Golombek, Hilde Hallre Le Tissier, Stefan Jaehnert, Steve Völler, Ove Wolfgang
CREE WP No.: 01/2015
Denne artikkelen benytter den numeriske likevektsmodellen LIBEMOD til å analysere effekter av EUs klimamål for 2030: Hvordan påvirker denne politikken investeringer i energisektoren, produksjon av energi, handel med energi og konsum av energi? Vil denne politikken gi en fornybarandel på minst 27 prosent, eller må EU innføre særskilte tiltak for å nå fornybarmålet på 27 prosent?
Resultatene fra LIBEMOD tilsier at det trengs en relativ moderat CO2-avgift i ETS sektoren (35 euro per tonn CO2) for å sikre at denne sektorens utslippsmål for 2030 realiseres. Modellkjøringen antyder også at uten nasjonale støtteordninger for fornybar energi vil EUs klimamål for 2030 medføre en fornybarandel i sluttkonsumet av energi rett under det vedtatte 27-prosent målet. Behovet for en særskilt fornybarpolitikk (for å nå EUs fornybarmålsetting) er derfor begrenset. Endelig antyr modellkjøringene at fornybarandelen i kraftkonsumet kan bli rundt 60 prosent.
Artikkelen bruker også modellene LIBEMOD og Samkjøringsmodellen - en partiell modell for kraftmarkeder - til å undersøke konsekvensene for kraftmarkedet av EUs klimapolitikk for 2030.
For Samkjøringsmodellen skilles det mellom to tilfeller: bruk av de samme kapasitetene for kraftverk (i 2030) som i LIBEMOD (tilfelle 1) og kapasiteter som bestemmes i Samkjøringsmodellen ut fra lønnsomhet beregnet i denne modellen. Vi finner at i tilfelle 1 blir årsproduksjon, handel og medianpriser ganske like i de to modellene. I Samkjøringsmodellen blir det imidlertid en del tilfeller av ekstrempriser (pga. rasjonering) og nullpriser (pga. overskuddstilbud fra fornybar kraft). Dette skyldes finere tidsoppløsning og dermed større variabilitet for vind- og solkraft.
Når kapasiteten som brukes i Samkjøringsmodellen bestemmes ut fra lønnsomhet i denne modellen (tilfelle 2), blir gjennomsnittsprisen i de to modellene nesten like. I Samkjøringsmodellen blir det ikke flere investeringer i vind- og solkraft enn det som allerede er vedtatt utbygd frem til 2020. På den annen side blir det mer vedlikehold og investeringer i termiske kraftverk; disse teknologiene kan brukes under ugunstige værforhold. Fornybarandelen opprettholdes pga. økt biokraftproduksjon.
Beslutningsmakt i husholdningen målt med et økonomisk eksperiment
Author: Ragnhild Haugli Braaten og Peter Martinsson
CREE WP No.: 02/2015
I denne artikkelen ser vi på hvordan ektepar i jordbrukslandsbyer i Peru tar beslutninger som har med risiko og usikkerhet å gjøre og hvem av ektefellene som har storst beslutningsmakt. 287 ektepar fra 15 landsbyer i det Peruanske høylandet har deltatt I undersøkelsene. I dette området er mannen tradisjonelt sett på som familiens overhode og hovedsakelige beslutningstager. Kvinner deltar lite i organisasjonslivet og i styringsorganer i landsbyene, og det er ofte mannen som snakkker på vegne av familien. Det blir ofte argumentert med at når kvinner får økt beslutningsmakt så bruker familien mer ressurser på utdannnelse, mat og klær til barna. Økt innflytelse for kvinner over viktige beslutninger er i tillegg et mål i seg selv, og derfor jobber politiske organisasjoner for å øke kvinners status og beslutningsmakt. Det finnes likevel lite empiriske basert kunnskap om hvordan beslutninger faktisk blir tatt innad i husholdningene og hvilke typer beslutninger hvor menn og kvinnner har ulik innflytelse. I denne studien måler vi beslutningsmakt i husholdningen gjennom et økonoimsk eksperiment. Vi ser på valg under risiko og usikkerhet, som er spesielt relevant for disse bøndene hvis avlinger er svært risikoutsatt. I dårlige år kan hele avlinger bli ødelagt grunnet uforutsigbare værfenomener som tørke eller flom. Slike fenomener er et økende problem grunnet klimaendringer. Risikoreduserende tiltak vil få stadig økt betydning og det er derfor viktig å ha kunnskap om hvordan disse husholdningene tar slike valg i et stadig mer usikkert klima.
Hvert ektepar har deltatt i eksperimentet og svart på en større spørreundersøkelse. Det økonomiske eksperimentet har bestått av to ulike spill: et risikospill (hvor deltagerne velger mellom lotterier med kjente sannsynligheter) og et usikkerhetsspill (hvor deltagerne velger mellom lotterier med ukjente sannsynligheter). Gjennom å spille disse to spillene får vi et mål på deltagernes villighet til å ta risikable valg (risikovilje) og usikre valg (usikkerhetsvilje). Hver ektefelle deltar først i disse to spillene enkeltvis, for deretter å gjøre de samme beslutningene sammen. Når vi kjenner den enkeltes individuelle preferanser, kan vi bruke den felles beslutningen til å måle hvem som har størst innflytelse over fellesbeslutningen. Den ektefellen hvis individuelle valg ligger nærmest fellesbeslutningen antar vi at bestemmer mest i det aktuelle spillet. Eksperimentet gir oss altså to mål på beslutningsmakt for hvert ektepar: beslutningsmakt i et risikovalg og beslutningsmakt i et usikkerhetsvalg.
Resultatene fra eksperimentet viser at beslutningsmakt er relativt jevnt fordelt mellom menn og kvinner. Av de parene som har tatt ulike individuelle valg (det er kun disse vi kan si noe om beslutningsmakt for) er det 45% hvor kvinner bestemmer og 55% hvor mannen bestemmer, både i risikospillet og i usikkerhetsspilllet. Dette utgjør ingen stastistisk signifikant kjønnsforskjell i beslutningsmakt. I stedet ser vi at den som er minst villlig til å ta risiko (mest risikoavers) oftest er den som får størst innflytelse i risikospillet. Den mest risikoaverse har størst innflytelse hos 70% av parene som vi kan si noe om beslutningsmakt for. Vi får det samme resultatet i usikkerhetsspilllet, hvor den som er minst villig til tå usikre valg (mest usikkerhetsavers) får størst innflytelse i 65% av parene med ulike individuelle valg.
Studien konkluderer med at beslutningsmakt i de to valgene vi har sett på har mer med individuelle preferanser enn med kjønn å gjøre. Den som er mest forsiktig i sine meninger har størst sannnsynlighet for å få gjennomslag i beslutningsprosessen. Gjennom data fra spørreundersøkelser viser vi også at beslutningsmakt i husholdningen er svært differensiert mellom ulike oppgaver, og at det ikke nødvendigvis er slik at den som bestemmer i et valg også bestemmer i andre valg.
Tillitsspill, risikoaversjon og treplanting i Malawi
Author: Ragnhild Haugli Bråten , Erling Berge , Henrik Wiig , Daimon Kambewa og Stanley Khaila
CREE WP No.: 03/2015
I denne studien analyserer vi treplanting blant 109 bønder fra 18 landsbyer i Malawi. Treplanting på jordbruksland er viktig som et risiko-reduserende tiltak i disse områdene, som svært utsatt for jorderosjon. Kraftige regnskyll, oversvømmelser og sterk vind kan ødelegge avlinger og vaske vekk jord. Trær som plantes på jordene, spesielt langs jordegrensene, reduserer risikoen under slike kraftige værfenomen. Trær vil imidlertid også konkurrere med med mer profitable avlinger om næring og plass, og treplanting til derfor også medføre en kostnad. Det er derfor de mer risikoaverse bøndene som bør være mest villige til å plante trær.
Vi undersøker hvorvidt det er en sammenheng mellom risikoaversjon og treplanting ved å bruke et mål på risikoaversjon fra et økonomisk eksperiment, kalt et tillitsspill. I et tilllitsspill deles deltagere opp i par, uten å kjenne identiteten til sin medspiller. Den ene spilleren får deretter utdelt 80 kwacha (den Malawiske myntenheten) og kan velge å gi noe av denne summen videre til sin medspiller. Det som blir gitt til medspilleren blir tredoblet. Medspilleren får deretter velge hvor mye av denne summen han eller hun vil gi tilbake til den første spilleren. Andelen den første spilleren velger å gi videre til sin anonyme medspiller brukes ofte som mål på generell tillit til andre mennesker. Den første spilleren må ha tillit til at den andre spilleren skal gi noe av fortjenesten tilbake. Men bidraget kan også sees på som en usikker investering, som kan gi stor eller ingen avkastning, og dermed er den første spillerens bidrag også et mål på vilje til å ta risiko. Ved å kontrollere for sosiale komponentene av dette målet får vi et renere mål på risikoaversjon.
Resultatene fra den empiriske analysen viser at de mer risikoaverse bøndene har signifikant høyere sannnsynlighet for å ha plantet trær. En økning på 20 kwacha i spillinvesteringer henger sammen med en 29% reduksjon av sannsynligheten for å ha plantet trær. Risikoaversjon ser altså ut til å være en viktig faktor for treplanting blant disse bøndene. Vi finner også at bønder som eier jorden selv har dobbel så høy sannsynlighet for å ha plantet trær. Dette støtter opp under eksisterende teorier om sammenhengen mellom selveie og investeringer.
Tilbakevirkningseffekter i husholdningenes energiforbruk: Perspektiver fra en tverrfaglig studie
Author: Bente Halvorsen, Bodil Larsen, Harold Wilhite og Tanja Winther
CREE WP No.: 04/2015
I denne artikkelen studerer økonomer og antropologer bruk av varmepumpe i norske husholdninger. Som følge av en betydelig høyere virkningsgrad enn tradisjonell elektrisk oppvarming skulle varmepumpeteknologien teoretisk sett redusert elektrisitetsforbruket, men, som vi viser i artikkelen; når varmepumper blir tatt i bruk skjer det ingen endring i elektrisitetsforbruket selv om totalt energiforbruk går noe ned.
Målsettingen med artikkelen er å forklare disse resultatene ved hjelp av to koordinerte studier; en kvalitativ antropologisk studie basert på dybdeintervjuer, og en kvantitativ mikroøkonometrisk studie basert på informasjon fra Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelse for 2009 og informasjon om strømforbruk fra husholdningenes nettselskap. Resultatene fra disse to studiene utfyller hverandre. Den økonomiske studien kvantifiserer effektene av varmepumpeeierskap på forbruk av ulike energibærere, mens den kvalitative studien er med på å belyse hva som skjer av atferdsendringer i husholdninger som har skaffet seg varmepumpe.
Vi finner at noen husholdninger bruker mindre elektrisitet, mens andre bruker mer elektrisitet etter investeringen i varmepumpe. I den kvantitative studien finner vi at i gjennomsnitt bruker husholdninger med varmepumpe om lag like mye elektrisitet som husholdninger uten varmepumpe. Samtidig bruker de mindre ved og fyringsoljer i oppvarmingen, og de holder en høyere gjennomsnittlig innetemperatur, spesielt på kalde vintermorgener. Den kvalitative studien bekrefter disse funnene i tillegg til å identifisere ytterligere årsaker til de store tilbakevirkningseffektene i elektrisitetsforbruket. Den finner, som i den økonometriske studien, at husholdningene bruker mindre ved og fyringsoljer etter at de skaffet seg varmepumpe, og de holder en jevnere innetemperatur over døgnet. En hovedgrunn til det siste er at de ikke senker temperaturen om natten i samme utstrekning som før de skaffet seg varmepumpe. De varmer også opp et større areal enn før, ved at de åpner opp dører og varmer opp deler av huset som tidligere har stått kaldt.
Vi konkluderer med at norske husholdninger har tatt ut energisparepotensialet som ligger i en varmepumpe til økt komfort, både med hensyn til økt innetemperatur, mindre energisparing og redusert forbruk av mer arbeidskrevende energibærere som ved og fyringsoljer.
Utfasing av atomkraft
Author: Finn Roar Aune, Rolf Golombek og Hilde Hallre Le Tissier
CREE WP No.: 05/2015
I 2011 ble et kraftverk på nordkysten av Japan (Fukushima) rammet av jordskjelv. Den påfølgende tsunamien var større en kraftverket var dimensjonert for å tåle. Anleggets kjølesystem ble derfor satt ut av spill, og reaktorkjernen ble overopphetet og delvis nedsmeltet. Alle japanske atomkraftverk ble raskt stengt. I Europa var reaksjonene på atomkraftulykken varierende. Tyskland besluttet å stenge sine syv eldste atomkraftanlegg, samt fase ut øvrige atomkraftverk innen 2022. Belgia besluttet å fase ut tre atomkraftverk i 2015, samt fase ut øvrige anlegg innen 2025. I Frankrike, der atomkraft har en markedsandel på rundt 75 prosent, har det kommet signaler om at atomkraftens markedsandel skal reduseres til 50 prosent innen 2025. Andre land, spesielt i Øst-Europa, har ikke skrinlagt sine utbyggingsplaner, men mangler finansiering.
I et prosjekt finansiert av CREE og EU kommisjonen (ENTRACTE) har vi studert virkninger i de europeiske energimarkedene hvis alle land i Europa følger strategien til Tyskland og Belgia om å fase ut all atomkraft. Vi sammenlikner de europeiske energimarkedene i 2030 i tilfellet der atomkraftkapasitetene er i samsvar med dagens planer for utbygging og utfasing av atomkraft med et hypotetisk tilfelle der all atomkraft i alle (30) europeiske land er utfaset. Vi har lagt til grunn at EUs nylig vedtatte energi- og klimapolitikk for 2030 blir implementert, dvs. utslippene av drivhusgasser skal i 2030 være 40 prosent lavere enn i 1990, og fornybarandelen i sluttkonsumet av energi er minst 27 prosent.
Vi har benyttet den numeriske energimarkedsmodellen LIBEMOD til å studere virkninger av en fullstendig utfasing av atomkraft. Denne modellen beskriver energimarkedene i 30 Europeiske land, samt interaksjonen mellom landene gjennom handel med energi. Modellen dekker alle energivarer (flere typer kull, naturgass, olje, flere typer bioenergi og elektrisitet), og bestemmer utvinning, investeringer, produksjon, handel og konsum av energi, samt et konsistent sett av markedsklarerende priser. Produksjon av elektrisitet kan utføres med en rekke teknologier; kullkraft, gasskraft, oljekraft, biokraft, vannkraft, vindkraft, solkraft og atomkraft (som blir faset ut). Tilgangen til ressurser og karakteristiske trekk ved elektrisitetsteknologier varierer mellom land.
Når atomkraft fases ut reduseres tilbudet av kraft, og prisen på kraft stiger. Dette gir insentiver til å investere i andre elektrisitetsteknologier. Dermed stiger elektrisitetsproduksjonen og prisen på elektrisitet faller. Et sentralt spørsmål blir derfor hvor mye kraftproduksjonen alt i alt vil falle, samt hvilke teknologier som fyller opp (deler av) produksjonsnedgangen når EU implementerer sin klima- og energipolitikk for 2030. Vi finner at en atomkraftutfasing gir kun en marginal reduksjon i samlet produksjon av elektrisitet. Bortfallet av atomkraft fylles opp av gasskraft og fornybar kraftproduksjon, spesielt biokraft.
Fondering och utgiftsbegränsningar i naturresursrika utvecklingsländer
Author: John Hassler, Per Krusell, Abdulaziz Shifa, og Daniel Spiro
CREE WP No.: 06/2015
I denna artikel analyserar vi huruvida ett fattigt land som hittar en värdefull naturresurs bör skapa en nationell fond där vinsterna sätts in och koppla detta till en regel för hur många procent som får tas ut ur fonden per år (såsom i Norge). Fördelen med ett sådant system är att det minskar riskerna för politisk kortsiktighet. Nackdelen är dock att det begränsar möjligheten för ett fattigt land att satsa pengar på fattigdomsreduktion, nationell infrastuktur och kapitaluppbyggnad. Dessa två motstridiga aspekter skapar ett dilemma för politiker i fattiga länder. I tidigare forskning har båda dessa aspekter diskuterats separat men frågan är vilket av dom som överväger.
För att komma närmare ett svar analyserar vi kvantitativt förlusten för ett fattigt land av att försena användningen av olje-pengar. Analysen appliceras på Uganda som nyligen funnit stora mängder olja. Vi använder en makroekonomisk modell av Ugandas ekonomi som inkluderar aspekter så som kapitaluppbyggnad, teknisk utveckling, ekonomisk upphämtning gentemot andra länder och investeringsfriktioner till följd av korruption. I modellen kan man simulera hur ekonomin kommer utvecklas med och utan en oljefond. Vi finner att förlusten som en fond och utgiftsregel medför med all sannolikhet är väldigt små. Detta är delvis förvånandsvärt men beror till stor del på att Ugandas befolkning förväntas växa i framtiden vilket gör att oljepengarna kan komma till god användning även senare. Baserat på dessa resultat drar vi slutsatsen att fondering av oljepengar är lämpligt i Uganda.